Jeg reiser hjem om en uke

Det er en uke igjen til jeg reiser.

De siste maanedene er dette noe jeg har gledet meg supermye til. Noe jeg fortsatt gjoer. Men for noen dager siden gikk det opp til meg at jeg skal til Norge, men det skal ikke vennene og familien min herifra.
Det gir blandede foelelser. Kommer til aa savne masse ting her, men savner allerede saa mye hjemme at det blir herlig aa komme hjem. Det blir rart aa ikke bli vekt kl. 7 soendagsmorgenene av at vertsfaren min begynner paa ett eller annet huslig prosjekt paa verandaen utenfor soveromsvinduet mitt. Det blir rart aa ikke kunne ringe til vennene mine her og avtales aa moetes paa Cafehaus Gloria bare for aa prate og finne paa noe koselig aa gjoere, for ikke aa snakke om aa ikke lage vafler til vertsfamilien i ny og ned i helgene (de har forelsket se helt i vafler og pannekaker). En av de tingene jeg kommer til aa savne mest er kanskje de saklige og usaklige samtalene med vertsmoren min.
Selv om jeg var uheldig med den foerste familien, vant jeg i det nest stoerste lotteriet da jeg byttet familie. Spesielt paa grunn av foreldrene mine. De tok meg i mot paa kort varsel, selv om de ikke har all verdens midler til aa ha en til person i huset. Er vanskelig aa finne en bra maate aa faa takket dem, men haaper jeg har klart aa tilfoere dem noe hyggelig de siste 8 maanedene.

Det stoerste lotteriet vant jeg allerede for over 18 aar siden. Jeg har nemlig verdens beste mamma og pappa som jeg nesten ikke klarer aa vente med aa kunne faa se neste uke naar eg lander i Bodoe. Da jeg reiste fra Norge hadde jeg utrolig hastverk med aa komme meg bort fordi jeg foelte at jeg trengte en pause fra Bodoe. Tenkte ikke paa det i det hele tatt hvordan jeg kom til aa savne mamma og pappa.
Helt siden jeg var liten har de lagt alt til rette for meg saann at jeg skulle faa oppleve saa mye som mulig og for at jeg skulle ha det trygt og godt. De har latt meg reise og ta beslutninger alene og gitt meg rom for aa laere av mine egne feil og erfaringer, men samtidig beskyttet meg fra de laerepengene man helst burde unngaa aa laere av erfaringer. Hvis det har vaert noe jeg har hatt ekstremt lyst til aa gjoere har de hjulpet meg til aa faa det til, samtidig som de har laert meg hva som virkelig har betydning og hva det kan vaere mer verdt aa jobbe ekstra for aa faa til. Til og meg naar jeg ville til den andre siden av jordkloden ett aar var de der og stoettet valget og oppmuntret meg selv om de allerede vet av erfaringen at det aa haa en datter i ett annet land ett helt aar uten aa kunne se henne kan vaere vanskelig av og til.
Vet ikke hvor mange ganger jeg har kranglet med dem gjennom tenaarene fordi jeg ikke har faatt lov til smaating og de ikke har vaert enige med meg, og vi krangler fortsatt, men vet at det er fordi de vet bedre og vil beskytte meg, og naar det gjelder de store tingene har de alltid vaert der for meg og stoettet meg som sagt.
Savnet jeg foeler for dem akkurat naa er stort, og har foelt mangel paa dem i mange situasjoner i loepet av det siste aaret. Alt fra hjelp med lekser og skoleting, til det faktum at jeg har vaert i mange situasjoner der bare jeg har kunnet ordne opp i saker, uansett hvor store de har vaert, og hvor mye andre har stilt seg opp mot meg. Og det var nok enda en av grunnene til at de lot meg reise som utvekslingsstudent, fordi de visste at de ville vaere laererikt og gi meg erfaringer jeg ikke kunne faatt i trygge Norge.
Som om det ikke skulle vaere nok vanskelig aa takke vertsforeldrene mine etter ett aar, hvordan i all verden kan man faa taket noen som har gjort meg til den jeg er og gjort og enda gjoer saa mange ofre for at jeg skal vaere glad og bli gitt alle de mulighetene som jeg har faatt i livet.
Jeg er ufattelig glade i dem, og de kan forvente seg noen store klemmer paa Bodoe Lufthavn onsdag kveld.